Etter to år med nedstengninger, stengte butikker, restriksjoner og anbefalinger om sosial distansering vendte livet tilbake til det pre-pandemiske status quo. Under årene med Covid-19 var vi imidlertid alle klar over at fysisk distansering, som følge av de sosiale restriksjonene, virkelig satte sine spor på vår mentale helse. For å forstå effekten av mangelen på fysisk kontakt og intimitet spurte Geil noen hundretalls nordmenn om deres tanker og oppfatninger om Covid-19-pandemien og konsekvensene av restriksjonene som fulgte.
«Touch starvation» var et reelt problem
"Touch starvation" - altså mangel på berøring - var en reell konsekvens av pandemien for mange. Akkurat som mat, søvn og andre grunnleggende behov, er fysisk kontakt noe mennesker trenger. Den langvarige mangelen på dette over lengre tid har ført til at mennesker har opplevd en rekke, negative fysiologiske effekter, inkludert økt stressnivå, angst og depresjon.
Frykt er en sterk drivkraft
Et interessant spørsmål vi stilte respondentene var om valget om å unngå fysisk kontakt med mennesker først og fremst var drevet av offisielle regler og anbefalinger (deres ønske om å overholde restriksjonene) eller om det var på grunn av en reell frykt for å bli smittet av viruset. Ifølge respondentene var det nesten dobbelt så vanlig at kvinner (40 %) var redde for intim kontakt under pandemien enn menn (24 %). Faktisk var kvinner i alle aldersgrupper (selv den yngre generasjonen) mye mer redd for intim kontakt.
Det er videre forståelig at de eldste respondentene i undersøkelsen, mellom 45 og 54 år, antydet at de var mest redde for viruset. 31 % av mennene og 47 % av kvinnene i denne aldersgruppen oppga at de har vært mer redde for intim kontakt.
Konklusjonen av denne statistikken er at nordmennene ikke bare fulgte reglene og forskriftene kun for å følge dem. Folk, med en overvekt av kvinner og eldre, var genuint redde for viruset og de mulige konsekvensene for deres fysiske helse.
